I går hadde jeg et aldri så lite uhell…

Jeg skulle som vanlig ut med hesten min. Han er litt skeptisk til verden, men har et godt hjerte.

Men den skepsisen skinner ofte igjennom, og i går når jeg skulle opp i salen bestemte han seg for at nå var det på tide å lære mor å fly!!!

Jeg satte foten mion i stigbøylen og satset godt. Akkurat i det jeg skulle til å svinge den andre foten over ryggen satte hesten avgårde i god galopp… Og hesten min er rask den.

Så der stod jeg med en fot i stigbøylen, magen over salen og dundret avgårde i galopp. Jeg skjønte fort at det ikke bare gikk å hoppe ned igjen for faren for at foten henger igjen i stigbøylen og jeg blir dratt etter er for stor. Og i god fart hadde jeg ingen sjangse for å få den andre foten over ryggen. Så hang jeg der på mage over hesten med en fot fast i stigbøylen..

Det hadde ikke krapylet regnet med, han hadde selvsagt sett for seg at jeg skulle sitte igjen på bakken i det han satte fart, men jeg holdt meg fast det jeg var god for. Så bestemte han seg for at av skulle jeg enten jeg ville eller ikke, og tøylene hadde jeg for lengst mistet. Han startet en rekke bukkesprang som en ordentlig rodeohest, og jeg hang fremdeles på mage over salen og ryggen hans.

Da det var nytteløst fant han ut at "nå springer jeg bare ut av ridebanen". Og jeg tenkte i mitt stille sinn at dette blir å gjøre vondt! Han satte opp farten litt til og hadde peilet seg inn mot porten mot utgangen…

Det han hadde glemt å ta i betraktning var at jeg hadde lukket porten før jeg satt meg opp, eller rettere sagt før jeg forsøkte å sette meg opp.

Og med stor fart og god innstilling på at "jeg skal ut", innså jeg at dette var slutten av turen. Det er merkelig hvor mye man egentlig kan tenke i løpet av kort tid. Så jeg begynnte å lure på hvilken vei jeg kom til å ta da jeg skulle flyge mot bakken.

Svaret komm sinsykt fort, Han var rett foran porten da han innså at den var stengt, og jeg sto i stigbøylen på motsatt side av gjerdet. Så bråsnudde krapylet og skiftet rettning. Det resulterte i at jeg gikk i en vakker bue i lufta over hesteryggen og på nesa i grusen på andre siden.

Så trillet jeg en under gjerdet og innså at det var over.

Full av adrenalin hoppet jeg opp på bena og gikk for å hente inn hesten som skamfull stod i hjørnet på andre siden av ridebanen. Jeg hadde ikke slått meg nei.

 Så jeg gjorde et til forsøk på å kommer meg opp i salen, og denne gangen gikk det fint. Så etter ridetimen måtte jeg hjem for å rense skrubbsårene som hadde tatt store deler av huden på underarmene.

Og i dag når jeg våknet ja da fikk jeg bakdelen med flygetrening. Jeg var så stiv og forslått i kroppen at det var så vidt jeg kom meg ut av sengen…

Håper det blir lenge til neste flytur!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende